Nordisk Camping Treff
Treffavis fredag 7. juli 2023
Det 59. NCT er erklært for åpnet:
Stort oppmøte til åpningsseremonien hvor sola skinte. Torine Askevoll satte stemningen med vakker sang før NBCC-President Berit Seljeseth Osa ønsket velkommen. Hun uttrykte et stort ønske om å knytte bekjentskaper på tvers av de nordiske landene og ha fine opplevelser sammen i de ulike kvarterene. Hun sa også at i år har det blitt lagt stort fokus på å legge til rette for å gi barn gode opplevelser og Hove leirsenter er plukket ut dette året med tanke på Trollparken, sjøen og naturopplevelsene. NCR-president Kenneth Björkskog var også glad for å se mange barn på treffet og sa at de er fremtiden for oss. NCR-flagget ble ført opp til flaggstengene av barna til heising.
----------------
Barn på NCT:
Bobil og campingvogner er i fokus på NCT. I går lagde barna hver sin bobil eller vogn i papp. De festet snøre i fronten, så var det konkurranse om hvem som kom først i mål.
Tur i skogen for å lete etter quiz.
Det var bra oppmøte av barn både på laging av bil og quizen. Barna blir godt kjente gjennom aktivitetene og lager avtaler om å møte hverandre igjen. De eldste barna gjennomførte quizen raskt og var tilbake i Glasshuset for å fortsette med aktiviteter. Alle barna ventet også spent på premietrekking. Og i dag skal det lages, og da trekkes det en premie blant alle barna som deltok på quizen.
------------------
Dagens glis:
NORSK BIVUAKK, CHAMPAGNE & COGNAC?
Teoriene ble mange i løpet av natten der oppe i tretoppene. Det amorøse ekornet hadde endelig slått seg til ro med at vi måtte ha et platonisk forhold. Det krøllet seg sammen i fanget mitt, etter at jeg hadde vært så uforsiktig å sparke til stigen jeg hadde satt opp. Jeg satt og grunnet over hva NBCC kunne stå for, og kunne ikke helt fri meg fra tanken om en dypere mening. At den første bokstaven sto for «Norsk» var jeg nå rimelig sikker på. Det var en lystig gjeng, det hadde jeg kunnet bivåne. Det hadde fristet mer enn én gang den foregående kvelden å rope på hjelp for å komme meg ned, men samtidig red konspirasjonsteoriene meg som en mare.
På et tidspunkt sovnet jeg, og med det glapp taket i greinen jeg satt vaglet på, noe som resulterte i den største nedfallsfrukten fra en furu noensinne. Den myke skogsbunnen var heldigvis tilgivende.
To sandalkledde ben stoppet opp rett foran meg. «Hyvää!», sa eieren av sandalene. «Nei, det heter Hove.» sa jeg, mens jeg stønnende dro meg oppetter furuleggen. Denne gangen takket jeg ja til det lille glasset han rakte meg. Etterhvert forsto jeg at jeg var havnet i selskap med en finsk fraksjon av campistene. Igjen ble jeg traktert med både mat og kaffe, før jeg bukket og takket et farvel til enda et forunderlig vennlig menneske, uten å ha kunnet begripe et ord av hva som hadde blitt sagt.
Smått svimmel av både fall og drikk, sjanglet jeg rett inn i en kø av heiende mennesker. Uten å vite helt veien videre, ble jeg stående rolig, uten å få med meg hva som foregikk, helt til én plutselig ropte at det var min tur. Jeg fikk fire hestesko stukket i hendene. Et farlig våpen, ihvertfall i feil hender! Jeg så meg rundt med villskap i blikket for å finne min motstander, før en vennlig kvinne pekte ut en jernstang som var banket ned i grunnen. Jeg tenkte jeg fikk gjøre gode miner til slett spill, det siste jeg ville var å få hordene mot meg.
Overraskelsen var stor da jeg etter å ha kastet samtlige hestesko rundt stangen, mottok stormende applaus.
I befippelsen over å ha, for første gang i livet å ha høstet en slik anerkjennelse, ga jeg en herre som satt og skrev mitt fulle navn. Jeg frykter for konsekvensene!
Langemann Tullingsen, graverende journalist
