Takk for denne gang på Nordisk Camping Treff her i Hove leir på Tromøya ved Arendal
Stab og medhjelpere mottar informasjon på morgenmøte. Koordinering av lister og oppgaver har blitt utført med kyndig hånd av Anne Kristin Mauland.
---------------
Det har torsdag og fredag blitt stekt vafler av 32 liter røre. Mange vaffelplater har blitt delt ut, og godt mottatt av treffdeltakerne.
-----------------
Antall enheter på NCT:
Norge - 169
Finland - 33
Sverige - 31
Danmark - 9
Til sammen 242 ekvipasjer
--------------------------
Barn på NCT:
I går lagde barna sine egne veddeløpshester og var på tur i skogen med is i kiosken.
-----------------
30 år på NCT!
Vi tok en prat med Arve Jensen fra NBCC avd. Follo. Han og kona Anne har deltatt på NCT i 30 år! De meldte seg inn i NCC som det het tidligere allerede i 1980 og Arve har så å si hele tiden hatt tillitsverv. Han dro i gang Caramba-kjøring både i lokalavdelingen og sentralt i Norge på åttitallet. Han kjørte aktivt fra 1985 til Kristinehamn i 2018.
Arve har også tatt ferdighetsmerket med campingvogn hele 37 ganger, først bronse, så sølv og deretter gull i 35 år! De siste årene har Anne og Arve kjørt bobil, men har også ei vogn på fastliggerplass.
Under fredagens carambakjøring har Arve hatt jobben som hoveddommer. Om dagens kjøring sier han at «han har sett det bedre»!
--------------
Vi sees på NCT -24 i Kiuruvesi
-------------
Dagens glis:
FREDEN ER NÆR!
Med et nyervervet ullteppe av høy kvalitet under armen, mottatt for suveren seier i hesteskokasting, kunne jeg gå natten i møte med lavere puls enn på svært lenge. Dette vil bli min siste rapport i dette tidsskrift, av litt ulike grunner, men mest fordi jeg nå har blitt oppsagt med umiddelbar virkning. Etter å ha deltatt på noe de kalte «Nordisk aften», der jeg fant nye venner av både svensk og dansk herkomst, hadde jeg avsunget de to lands nasjonalsanger, det vil si «Õppna landskap» og «Svante´s lykkelige dag». Her er mitt minne noe svakt, da kulturutvekslingen stort sett besto av medbrakt snaps fra de respektive nasjoner. Plutselig, og helt uten varsel sto jeg ansikt til ansikt med min sjef, redaktør Agne Lillelien. Han ba om en redegjørelse for min uteblivelse fra redaksjonen de siste dagene, og ble dermed innviet i de siste dagers arbeid. «Har du hørt om frilans-journalister?», sa han. Jeg kunne bekrefte det med et nikk. «Gratulerer! Du har nettopp blitt én!» Han nærmet skrek det til meg, mens han strippet meg for mine allerede skrevne artikler.
Samtidig med at jeg ble erklært idiot, fikk jeg en redegjørelse om Norsk Bobil og Caravan Club. Bokstavgåten var endelig løst. Jeg trakk et lettelsens sukk, tross alt er folks ve og vel det viktigste, og nå kunne jeg slå fast at den antatte trusselen mot Tromøya, var avdekket som grunnløs.
Tross alt var vi venner og vel forlikte, jeg og redaktøren, så vi brøt brød, som det heter, selv om kornet også denne gang var i flytende form. Det viste seg at han hadde vært medlem av denne, for meg ukjente foreningen i mange år.
Overnattingen ble denne gangen foretatt i redaktørens fortelt, godt rullet inn i et varmt ullteppe. Min lille ekorn-venn kom på besøk, og vi tilbrakte denne siste natten sammen, begge nå som nyinnmeldte medlemmer i en klubb, som tross min forutinntatte frykt, viste seg å inneholde kun hyggelige og imøtekommende mennesker!
Mens karavanen nå skal tømme Hove for vogner og bobiler, har jeg et gjerde å reparere her. Takk for laget og; God tur videre, alle sammen!
Langemann Tullingsen, arbeidssøkende journalist
